Bibelens ufeilbarlighet

Gjennom kirkens historie har ufeilbarlighetssynet vært et standard syn på Bibelen. Augustin av Hippo (354-430 e. Kr) beskriver denne posisjonen treffende: «Dersom vi er rådville på grunn av en tilsynelatende selvmotsigelse i Skriften, så er det ikke tillatt å si at forfatteren av boken har gjort en feil: men enten er manuskriptet mangelfullt, eller så er oversettelsen feil, eller så har du misforstått» (Geisler og Roach, Defending Inerrancy. 18).

For ordens skyld er det Skriftens opprinnelige autografer vi sikter til når det kommer til Bibelens ufeilbarlighet. Autografer som vi gjennom manuskriptgrunnlaget vårt kan rekonstruere med nærmest 99 % likhet. Feilene vi kan finne i våre greske og hebraiske kopier av Bibelen er imidlertid bare små skrivefeil, og har ingen betydning for innholdet i kristen tro og lære.

Justin Martyr (d. 165) snakket på sin side om evangeliene som Guds stemme, at vi ikke «må gå ut fra at budskapet stammer fra mennesker som var inspirert, men snarere fra det Guddommelige Ordet som beveget disse menneskene». Ireneus (d. 202) la til at Bibelen rager over all løgn og at vi er «forsikret om at Skriften virkelig er perfekt, siden den er talt av Gud og Den Hellige Ånd.» Riktignok hadde enkelte, slik som Origenes (ca. 185-254) og Teodor av Mopsuestia (350-423), noe fravikende synspunkter, men det tok lang tid før noen av disse avvikende synene på Skriften ble et majoritetssyn i kirken (Geisler og Roach. 17-18).

Enda mer viktig er det hva Skriften sier om seg selv. Jesus forholdt seg til Det gamle testamentet som sann historie, og siterte fra skriftsteder som mange moderne mennesker har problemer med i dag. Eksempelvis bekreftet Jesus de historiske hendelsene på Noahs tid (Matt 24,37), Guds skaperordninger (Matt 19,4), og historien om Jona (Luk 11,29-32). Gjennom å forholde seg til Bibelen som først og fremst menneske-ord forskyves imidlertid tyngdepunktet og utgangspunktet for teologien i en ikke-kristen retning. Man beveger seg da bort fra Bibelens selvvitnesbyrd. Realiteten er imidlertid at «hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd.» 2 Tim 3,16.

Hebr 1,1-2 forteller oss hvordan Gud på mange måter talte til de tidlige generasjonene gjennom profetene, mens Han nå har talt til oss gjennom Jesus. Jesus som deretter ga apostlene autoritet til å tale på Hans vegne og videreformidle sitt ord og budskap (Luk 10,16).

Det nye testamentet (NT) er, uten sammenligning, den best bevitnede skriftsamlingen fra antikken. Med omkring 5856 greske manuskripter, 18.130 tidlige oversettelser (koptiske, armenske, gotiske, etiopiske, latinske, syriske, georgiske, og slaviske), samt mer enn 86.000 siteringer fra de tidlige kirkefedrene, er den helt unik. For Det gamle testamentet er antallet manuskripter på omkring 42.300 (McDowell. Evidence that Demands a Verdict. 52). Kun med unntak av 11 vers kan vi i dag rekonstruere hele Bibelen kun basert på bibelsitater fra kirkefedrene (Søvik. Derfor tror jeg – gode grunner til frimodig tro. 138).

Vitenskapelige disipliner er uten tvil av stor betydning for bibelforskning og en riktig forståelse av tekstene. Men som Anne-Margrete Saugstad sier det: «den formen for teologi som setter Bibelen under lupen med sekulære metoder, kan aldri fullt ut forstå Guds virkelighet, hans vesen og frelseshistoriske inngripen i vår verden» (Bibelen for Hode og Hjerte. 212).

Eller som Arnfinn Clementsen skriver: «Guds Ord må forstås slik det forstår seg selv, uavhengig av filosofers meninger, sekulære strømninger og humanistisk og postmoderne tenkning» (Sten Sørensen, Bibelen – Bøkenes Bok. 80).

Konkordieformelen oppsummerer det godt:

«Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamentet.» Derfor «må de alle som én underordnes denne» (Konkordieformelen, 1577).

Å forholde seg til Guds ord som ufeilbarlig er verken biblisisme eller fundamentalisme, men ganske enkelt et klassisk kristent syn på Bibelen. Å bøye seg for Skriften er derfor etterfølgelse av Jesus i praksis. Jesus som både er Ordet (Joh 1,1.14), og som samtidig er den Gud som har innblåst alle Bibelens bøker med Den Hellige Ånds liv og sannhet (2 Tim 3,16; 1 Tess 2,13; 2 Pet 1,21; 3,16; Hebr 1,1-2).

Uansett hvilke teologiske spørsmål vi diskuterer vil jeg hevde at Gud aldri var bundet til datidens tidsånd og feilaktige oppfatninger selv om han brukte feilbarlige mennesker til å videreformidle og nedtegne sitt ord.

Sannheten er at Bibelen har to sider, og som Frikirkens skriftsynserklæring slår fast: «Som Jesus Kristus er sann Gud og sant menneske, er også Skriften både guddommelig og menneskelig» (Ordet og kirken pkt. III). På samme måte som Jesu menneskelighet og guddommelighet ikke kan skilles fra hverandre eller sammenblandes, så kan da heller ikke menneske-ordet skilles fra Gudsordet i Bibelen. Hele Bibelen er Guds Ord, og siden Gud er feilfri følger det logisk at hans ord er feilfritt.