«Gud sa til meg …» – hva gjør vi da?

Del 1: Forakt ikke profetisk tale

Kjært barn, mange navn. Vi kaller det «minnelser», «ledelse», «tilskyndelser», «innskytelser», «kunnskapsord», eller «å høre Guds stemme». Jeg tror ofte vi i realiteten beskriver nært beslektede erfaringer av Den Hellige Ånds ledelse, men med forskjellige ord.

Samtidig er grøftekantene nærmere enn vi kanskje er villige til å innrømme. Det overnaturlige aspektet ved profetisk tale kan blende oss og friste oss til å glemme det bibelske kravet om å prøve alt og skjelne åndene.

Når vi vet at djevelen kan kle seg om til en lysets engel (2 Kor 11,14), gjøre tegn og under (2 Mos 7,11-12.22; 8,7.18; 2 Tess 2,9-10), virke manifestasjoner (Luk 4,33-35; Mark 5, 1-20; Åp 16,14a) og formidle budskap som er sanne (Apg 16,16-18), gir Jesu stadige oppfordringer om å våke god mening. For ikke alt overnaturlig kommer fra Gud – selv ikke i kristne settinger.

På den andre siden kan frykten for misbruk og åndelig manipulasjon føre til at vi går i motsatt grøft. Vi kan komme til å forakte profetiske ord og dermed avvise at Gud taler i samsvar med sitt ord – også på måter som ikke er direkte knyttet til Ordet, men som like fullt leder den det gjelder til Guds ord (Apg 10,30-32; 1 Tess 5,20). Det er også en fare å mistenkeliggjøre medkristne som med iver søker det vi faktisk er oppfordret til i 1 Kor 14,1: åndsgavene, «særlig å tale profetisk».

Mike Wingers grundige avsløringer av blant annet Shawn Bolz og Todd White viser hvor lett det er for oss kristne å la oss villede av karismatiske ledere. Sistnevnte var for en tid tilbake flere ganger her i Norge og mange har latt seg inspirere av Bolz sine bøker på norsk om å høre Guds stemme. Winger viste tydelig hvordan Bolz blant annet fabrikkerte profetier og hvordan ledelsen i Bethel Church visste om dette i mange år uten å gå i rette med det i offentligheten. Rettesnoren vår skal aldri bare være om et profetisk ord går i oppfyllelse (5 Mos 13,1-4), eller om en gitt åndelig praksis «fungerer», men om det er i samsvar med summen av Guds ord (Sal 119,160).

Det nye testamentet viser oss imidlertid at Gud faktisk leder, trøster, formaner og veileder oss på ulike måter. Rosenius skrev om Den Hellige Ånd: «Han skal ikke bare lære – han skal veilede. Han skal ikke bare kaste lys over lærens sannhet, han skal ha omsorg for at det blir sannhet i det indre livet» (Et lys på min sti. Side 52).

Rom 8,16 viser at Den Hellige Ånd vitner sammen med vår ånd. Vi får med andre ord ha et personlig fellesskap med Jesus (1 Kor 1,9) og med Gud som Far (Matt 6,9) der han vitner til oss om vår tilhørighet hos ham. Det var bedre for oss at han fór opp til Himmelen sa Jesus, for da kunne han sende oss Talsmannen/Den Hellige Ånd (Joh 16,7). Gud taler riktignok først og fremst til oss gjennom Ordet. Samtidig kan han på et underordnet plan benytte samvittigheten (Rom 2,15), menigheten (Matt 18,17; Kol 3,16), profetiske ord (1 Kor 14,3), drømmer og syner (Apg 2,17; 16,9-10), samt tanker, innsikt, påminnelser og åpenbaringer som Den Hellige Ånd gir (Matt 16,17; 1 Kor 2,10-16; Joh 14,26; Rom 8,16; Apg 13,2; 1 Kor 14,30).

Jeg husker godt at jeg sto i kø for å få «profetisk betjening» under en konferanse i IMI Kirken i Stavanger for noen år tilbake. En av traverne på IMI gikk forbi og sa «Jeg gidder ikke å stå her i kø – jeg har Bibel hjemme.» For meg illustrerte det på en god måte forskjellen mellom Guds ufeilbarlige ord på den ene siden og nytestamentlig profeti på den andre – som skal prøves.

Ordet «profetisk tale» i 1 Tess 5,20 (gresk: prophēteias) blir brukt om både gammeltestamentlig profeti og om den profetiske talen som Paulus beskriver i menigheten. Samtidig poengterer Paulus tydelig at denne siste formen for profeti skal bedømmes (1 Tess 5,20–21; 1 Kor 14,29), og er dermed ikke ufeilbarlig. Dette kunne blant annet se ut som formanende tale (1 Kor 14,3), fremtidsprofetier (Apg 11,27–29) eller konkrete budskap til enkeltpersoner (1 Tim 1,18).

Og for å understreke: Med nytestamentlig menighetsprofeti mener jeg ikke ny autoritativ åpenbaring på lik linje med Bibelen, men budskap som alltid må prøves. Det er heller ikke min erfaring at ledere i Oase-, IMI- eller Ungdom i Oppdrag-bevegelsene bevisst ønsker å sette personlige erfaringer over Skriften. Tvert imot har mange av dem et høyt syn på Bibelen og ønsker å være bibeltro.

Min erfaring er at man legger stor vekt på om et profetisk ord leder mennesker nærmere Jesus og er i samsvar med Skriften. Samtidig mener jeg Det nye testamentet inviterer oss til å reflektere enda grundigere over hvordan slike ord skal prøves, enn det som ofte blir den reelle kulturen i slike miljøer.

Menigheten i Korint var preget av uorden og av at nådegavene ble misbrukt. Det ser ut til at Paulus måtte håndtere en situasjon der flere hevdet å ha åpenbaringer, kanskje til og med motstridende budskap? Vi vet ikke, men det som er sikkert, er at han ikke svarte med å tone ned bruken av selve gavene. Han oppfordret sterkt til å søke de åndelige gavene (1 Kor 14,1), men med tydelige rammer for hvordan de skulle bli praktisert: «hvis en annen får en åpenbaring, mens han sitter der, da skal den første tie» (1 Kor 14,30), og «la to eller tre profeter tale» (1 Kor 14,29).

At Paulus både sier «forakt ikke profetisk tale» og «prøv alt» (1 Tess 5,20), viser med all tydelighet at de profetiske budskapene måtte bedømmes. Løsningen i Korint var som sagt ikke å avvise profeti, men å sette gode retningslinjer slik at de kunne holde fast på det gode i profetiene.

Denne forståelsen av nytestamentlig menighetsprofeti deles ikke av alle kristne sammenhenger, heller ikke innad i den lutherske tradisjon som jeg selv tilhører. Jeg mener like fullt at dette best harmonerer med Det nye testamentets samlede skriftgrunnlag.

For: «La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det» (1 Kor 14,29).

Og viktigst av alt er aldri åndsgavene i seg selv, men Jesus Kristus, som gavene er ment å ære, peke på og herliggjøre.

De neste store spørsmålene blir da:

• Hvordan prøve profetier i praksis?
  • Hvordan skjelne mellom hva som er egne tanker, følelser og innskytelser på den ene siden, og det som eventuelt kommer fra Gud på den andre siden? Hvordan kan f.eks. en ungdom som får profetier om misjonskall eller giftemål bedømme hvorvidt dette er fra Gud eller ikke?

• Har Det nye testamentet egentlig gitt oss noen metode for hvordan profetiske budskap mottas?

• Hva med organisert profetisk betjening? Er det bibelsk?