De siste tiårene har kontemplativ bønn blitt stadig mer populært og normalisert i kristne sammenhenger. Faktum er imidlertid at det er en reell forskjell mellom kristen bønn og enkelte kontemplative praksiser.
I anledning Pete Greigs besøk i Stavanger 24.-26. april har jeg undersøkt hans syn på kontemplativ bønn. Greig er en britisk leder, grunnlegger av «24-7 Prayer movement», tidligere bønnedirektør for Alpha i HTB i London gjennom åtte år, pastor og grunnlegger av menigheten Emmaus Rd og som i dag blant annet reiser over hele verden for å forkynne og undervise. Han har skrevet en rekke bøker og boken «På bønnens vinger» ble utgitt på norsk i fjor, samt boken «Å høre fra Gud». Navnet hans er dermed blitt kjent for flere også her hjemme.
Slik jeg ser det er bønn alltid bevisst, relasjonell og ordrettet, samtidig som også stillhet og lytting er en naturlig del av enhver relasjon, og dermed også bønn (jf. Salmene, Matt 6, Fil 4 osv.).
Greig har mye god undervisning når det kommer til bønn både med og uten ord. Han avviser i «The Prayer Course» at den form for kontemplativ bønn han fremmer kan assosieres med mindfulness og østlig åndelighet. Han mener kontemplativ bønn er bibelsk og viser til flere skriftsteder han mener støtter hans standpunkt.
Dessverre bruker han ofte Skriften ute av kontekst på det som har med meditasjon å gjøre. For eksempel siterer han ofte Salme 46,11a: «hold opp og kjenn at jeg er Gud», som ganske enkelt betyr å stoppe opp, snarere enn sentrerende meditasjon slik Greig noen ganger bruker verset. Ordet meditasjon i Bibelen er gjennomgående knyttet til å grunne på Guds Ord, og ikke om ordløs/ubevisst kontemplativ bønn.
Også er jeg glad for at han sier at kristen bønn ikke handler om å tømme sinnet vårt og at han avviser kobling til New Age-meditasjon, men dette hjelper lite når han senere definerer sitt tredje og «dypeste» steg i kontemplasjon (communion) som:
«at man ikke lenger bevisst gjør det vi kaller tilbedelse eller bønn. Det er som om jeg glemmer meg selv fullstendig. Faktisk, det er nesten som om tiden stopper og vi tar et skritt ut i evigheten.»
Videre siterer han Antonius av ørkenen (ca. 251-356 e. Kr.) som sier: «Perfekt bønn er å ikke vite at du ber» og Greig sier at man i denne dypeste formen for kontemplativ bønn «ikke er seg selv bevisst.»
Greig sier helt ordrett:
“I’m no longer even consciously doing this thing called worship or prayer.”
“I forget about myself completely.”
“It’s almost like time stops.”
“Perfect prayer is not to know that you are praying.”
“It’s unself-conscious.”
Dette har store likhetstrekk med den bevissthetstilstanden man søker i østlig meditasjon, der målet er å stilne tankene og komme inn i en ikke-reflekterende indre ro. Dette er ikke overraskende siden kontemplativ bønn i nyere kristen sammenheng i stor grad ble popularisert gjennom miljøer knyttet til den katolske munken Thomas Keating. Han inviterte blant annet zen-mesteren Roshi Sasaki på 70-tallet til å lede retreater ved klosteret.
De tidlige ørkenfedrene søkte Gud i stillhet, bønn og askese (forsakelse). Men den senere kontemplative tradisjonen utviklet praksiser som i metoder og mål ligner på ikke-kristen meditasjon, der man søker Gud bortenfor tanken (f.eks. Meister Eckhart).
Lignende tendenser kan vi se i vår tid hos Pete Greig (jf. communion), samt ledere som Bill Johnson og Kris Vallotton (jf. boka The Physics of Heaven). Tankegangen er at vi helt trygt kan «kristne» praksiser som har opphav i andre religiøse tradisjoner, på tross av at mange av disse metodene ikke er mulig å forene med Guds ord som vår eneste rettesnor og høyeste autoritet.
En innvending kan være at:
«selv om det er likhetstrekk mellom kristen kontemplativ bønn og østlig kontemplativ bønn, så følger det vel ikke nødvendigvis at dette er galt? Er kristen tungetale feil siden både hinduister og sufister taler i tunger?»
Forskjellen er imidlertid at tungetale er tydelig omtalt i Bibelen, mens enkelte kontemplative metoder fullstendig mangler bibelske paralleller.
Men betyr dette at det er galt å folde hendene i bønn siden dette ikke er spesifikt nevnt i Bibelen? Nei, poenget mitt er at Greigs beskrivelse av en form for bønn «der vi ikke vet at vi ber» ser ut til å stå i et spenningsforhold mot Guds ord og det Bibelen faktisk sier om bønn.
New Age-meditasjon, østlig meditasjon og katolsk meditasjon har som sine to mest vanlige metoder pusteøvelser og mantra (som er gjentatte ord eller fraser). Østlig mystikk har heldigvis ikke monopol på pusting, stillhet eller på å si korte setninger i bønn. Å puste riktig, puste dypt og slappe av i musklene er gode ting. Selv ber jeg ofte ved kun å si «Jesus», jeg bruker korte fraser eller ganske enkelt sitter i stillhet. Andre ber gjerne Jesusbønnen: «Herre Jesus Kristus, Guds Sønn. Ha nåde med meg, en synder».
I sentrerende bønn kan man imidlertid komme til å krysse en grense inn i et åndelig landskap som ikke bare handler om å beundre Gud i stillhet. Greig har et eget kapittel om «Slowing & Sentering» i sin bok «How to pray». Der anbefaler han en aktiv gjentakende bruk av bønnefraser. Formålet er ifølge Greig ikke å bearbeide tanker men å fortrenge/forflytte dem (displace), og «not to think too earnestly about the words themselves». Bønnefrasen – eller ordet, skal fungere som et redskap og handler ikke primært om innhold.
Greig beskriver en metode der man bruker bønneord eller fraser for å stilne tankene og lede inn i en ordløs, ikke-reflekterende stillhet. Metoden har dermed klare likhetstrekk med mantra-basert meditasjon, samt mindfulness i måten man samler oppmerksomheten på og håndterer uønskede tanker. Spørsmålet mitt er hvordan dette er mulig å harmonere positivt med Bibelens fremstilling av bønn?
24-7 Prayer-bevegelsen har mye godt ved seg og Greig har en imponerende CV. Etter tiår som menighetsleder har han flere resultater å vise til enn de fleste. Og mange som er begeistret for ham (ikke vanskelig å forstå) praktiserer heldigvis ikke det han kaller «communion.» Jeg vil også tro at man fint kan overvære en hel konferanse med ham som hovedtaler uten at han kommer inn på denne metoden.
Stillhet og opplevelse av nærhet til Gud er definitivt gode ting. Vi trenger imidlertid ikke teknikker med klare paralleller til østlig meditasjon for å være stille og samtidig sammen med Gud. Gud er alltid med oss helt uavhengig av våre følelser (Matt 28,20). Takk og lov! Og på den måten er vi som troende i «uavbrutt bønn» (1 Tess 5,17).
Bibelsk bønn handler ikke om å søke ordløse åndelige følelser/erfaringer ved hjelp av bønneteknikker. Jesus lærte oss klart og tydelig hvordan vi skal be i Matt 6,9 og utover.
Greig skaper forvirring ved å bruke ordet «kontemplativt» om både bibelsk meditasjon og om teknikker som stammer fra østlig mystikk, noe som kan bidra til å skape åndelig uklarhet. Ofte tenker vi i slike situasjoner ubevisst at vedkommende er vis og har forstått noe vi selv ikke har forstått. Særlig når det er snakk om en internasjonalt anerkjent leder som når millioner av mennesker med Guds ord.
Men desto nøyere bør vi prøve den aktuelle læren og det aktuelle budskapet opp mot Guds ord, siden det øver innflytelse på så mange. Når det er enkelte lærepunkter som er urovekkende bør vi være varsomme og gjerne opplyse den aktuelle forsamling om usunne momenter som kan komme side om side med den sanne læren.
Greigs uforbeholdne anbefalinger av bøker fra Richard Foster, David Benner, Richard Thomas, samt uttalelse om å ha likt Richard Rohrs bok «Falling upwards» vitner dessverre også sterkt om en åndelig blindsone.
Richard Rohr fremmer mystisk teologi med panenteistiske og perennialistiske trekk, utfordrer klassisk arvesyndslære, sentrale sider ved forsoningslæren og underviser om en «kosmisk Kristus», som innebærer et problematisk skille mellom den historiske Jesus og Kristus m.m.
Greig sier og skriver svært mye bra og inspirerer til et mer aktivt bønneliv, men når det kommer til akkurat det han omtaler som den dypeste formen for bønn ser det dessverre ut til at han med gode hensikter leder inn i en praksis som ikke harmonerer med Skriften.
Kristen bønns natur og høyeste mål er ikke ordløse opplevelser der vi ikke er bevisst at vi ber. Når vi benytter ubibelske åndelige teknikker som Greigs «communion» kan selv ikke gode intensjoner gjøre praksisen bibelsk.
Guds rikes mysterier 