Kjært barn, mange navn. Vi kaller det «minnelser», «ledelse», «tilskyndelser», «innskytelser», «kunnskapsord», eller «å høre Guds stemme». Jeg tror ofte vi beskriver de samme erfaringene, men med forskjellige ord.
Samtidig er det lett å bevege seg over i en av grøftene. Det overnaturlige ved profetiske ord kan blende oss og friste oss til å glemme det bibelske kravet om å skjelne åndene.
Når vi vet at djevelen kan kle seg om til en lysets engel (2 Kor 11,14), gjøre tegn og under (2 Mos 7,11-12.22; 8,7.18; 2 Tess 2,9-10), virke manifestasjoner (Luk 4,33-35; Mark 5, 1-20; Åp 16,14a) og formidle budskap som er sanne (Apg 16,16-18), gir Jesu advarsler om å holde oss våkne god mening. For ikke alt overnaturlig kommer fra Gud – selv ikke i kristne settinger.
På den andre siden kan frykten for misbruk og åndelig manipulasjon føre til at vi går i motsatt grøft. Vi kan komme til å forakte profetiske ord og dermed avvise at Gud taler i samsvar med sitt ord – også på måter som ikke er direkte knyttet til Bibelen, men som like fullt leder den det gjelder til Ordet (Apg 10,30-32; 1 Tess 5,20). Flere mistenkeliggjør medkristne som med iver søker det vi faktisk er oppfordret til i 1 Kor 14,1: åndsgavene, «særlig å tale profetisk».
Mike Wingers grundige avsløringer av blant annet Shawn Bolz og Todd White viser hvor viktig det er å være bevisst. Sistnevnte var for en tid tilbake flere ganger her i Norge og mange har latt seg inspirere av Bolz sine bøker på norsk om å høre Guds stemme. Winger viste tydelig hvordan Bolz blant annet fabrikkerte profetier og hvordan ledelsen i Bethel Church visste om dette i mange år uten å gå i rette med det i offentligheten. Rettesnoren vår skal derfor ikke bare være om et profetisk ord går i oppfyllelse (5 Mos 13,1-4), eller om en gitt åndelig praksis «fungerer», men om det er i samsvar med summen av Guds ord (Sal 119,160).
Det nye testamentet viser oss imidlertid at Gud faktisk leder, trøster, formaner og veileder oss på ulike måter. Rosenius skrev om Den Hellige Ånd: «Han skal ikke bare lære – han skal veilede. Han skal ikke bare kaste lys over lærens sannhet, han skal ha omsorg for at det blir sannhet i det indre livet» (Et lys på min sti. Side 52).
Rom 8,16 viser at Den Hellige Ånd vitner sammen med vår ånd. Vi får med andre ord ha et personlig fellesskap med Jesus (1 Kor 1,9) og med Gud som Far (Matt 6,9) der han vitner til oss om vår tilhørighet hos ham. Det var bedre for oss at han fór opp til Himmelen sa Jesus, for da kunne han sende oss Talsmannen/Den Hellige Ånd (Joh 16,7). Gud taler riktignok først og fremst til oss gjennom Ordet. Samtidig kan han på et underordnet plan benytte samvittigheten (Rom 2,15), menigheten (Matt 18,17; Kol 3,16), profetiske ord (1 Kor 14,3), drømmer og syner (Apg 2,17; 16,9-10), samt tanker, innsikt, påminnelser og åpenbaringer som Den Hellige Ånd gir (Matt 16,17; 1 Kor 2,10-16; Joh 14,26; Rom 8,16; Apg 13,2; 1 Kor 14,30).
Jeg husker godt at jeg sto i kø for å få «profetisk betjening» under en konferanse i IMI Kirken i Stavanger for noen år tilbake. En av traverne på IMI gikk forbi og sa «Jeg gidder ikke å stå her i kø – jeg har Bibel hjemme.» For meg illustrerte det på en god måte forskjellen mellom Guds ufeilbarlige ord på den ene siden og nytestamentlig profeti på den andre – som skal prøves.
Ordet «profetisk tale» i 1 Tess 5,20 (gresk: prophēteias) blir brukt om både gammeltestamentlig profeti og om den profetiske talen som Paulus beskriver i menigheten. Samtidig poengterer Paulus tydelig at denne siste formen for profeti skal bedømmes (1 Tess 5,20–21; 1 Kor 14,29), og er dermed ikke ufeilbarlig. Dette kunne blant annet være oppmuntringer, formaning eller trøst (1 Kor 14,3), fremtidsprofetier (Apg 11,27–29) samt konkrete budskap til enkeltpersoner (1 Tim 1,18).
Og for å gjøre det helt klart: med nytestamentlig menighetsprofeti mener jeg ikke ny autoritativ åpenbaring på lik linje med Bibelen, men budskap som alltid må prøves. Det er heller ikke min erfaring at ledere i eksempelvis Oase-, IMI- eller Ungdom i Oppdrag-bevegelsene bevisst ønsker å sette personlige erfaringer over Skriften. Tvert imot har de et høyt syn på Bibelen og søker å være bibeltro.
Min erfaring er at man legger stor vekt på hvorvidt et profetisk ord leder mennesker nærmere Jesus og om det er i samsvar med Guds ord. Samtidig tenker jeg Det nye testamentet oppfordrer til å reflektere enda grundigere over hvordan slike ord skal bedømmes, enn det som ofte blir den reelle kulturen i kristne miljø som vektlegger nådegavene.
Menigheten i Korint var på sin side preget av uorden og av at nådegavene ble misbrukt. Det ser ut til at Paulus måtte håndtere en situasjon der flere hevdet å ha åpenbaringer, kanskje til og med motstridende budskap? Vi vet ikke, men det som er sikkert, er at han ikke svarte med å tone ned bruken av selve gavene. Han oppfordret sterkt til å søke de nådegavene (1 Kor 14,1), men med tydelige rammer for hvordan de skulle bli praktisert: «hvis en annen får en åpenbaring, mens han sitter der, da skal den første tie» (1 Kor 14,30), og «la to eller tre profeter tale» (1 Kor 14,29).
At Paulus både sier «forakt ikke profetisk tale» og «prøv alt» (1 Tess 5,20), viser med all tydelighet at de profetiske budskapene måtte bedømmes. Løsningen i Korint var som sagt ikke å avvise profeti, men å sette gode retningslinjer slik at de kunne holde fast på det gode i profetiene.
For: «La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det» (1 Kor 14,29).
Profetiske ord i Det nye testamentet er med andre ord kvalitativt annerledes enn profetiske ord i Det gamle testamentet, der profetenes ord var å regne som Guds ufeilbarlige ord.
I menighetens tidsalder er profetiske ord underlagt Bibelen. De skal ikke foraktes, samtidig som de er underordnet Skriftene i GT og NT.
