John Mark Comer: En stemme å lytte til – med forbehold

(Dette innlegget ble sendt inn til avisen Dagen 21.08.2025 og publisert 01.09.2025 på deres nettside).

Da jeg leste John Mark Comers bok The Ruthless Elimination of Hurry i 2021, ble jeg begeistret. I en tid der vi haster av gårde, utbrentheten øker og utallige stemmer kjemper om oppmerksomheten, var det godt å bli minnet på gamle kristne praksiser som stillhet, sabbat (hviledag), enkelhet og det å leve sakte.

Samtidig merket jeg at enkelte formuleringer skurret. På den tiden slo jeg det fra meg – kanskje jeg overanalyserte. Men etter å ha lest fjorårets bok Praktiser Veien og fulgt noe av Comers undervisning på nett, har det vokst fram en liten uro. For selv om Comer skriver godt og er verdt å lytte til, er det noen signaler han sender som jeg tenker bør gjøre oss årvåkne.

Det første er en undertone av herlighetsteologi. Comer skriver at dersom vi følger Jesus, vil vi finne «det livet vi alle aller mest ønsker oss». Men Bibelen vitner om en Herre som ikke bare leder oss til herlighet, men også til korset. Jesus lover oss både hvile og forfølgelse. Vi følger ham ikke først og fremst fordi han gir oss drømmelivet, men fordi han er sannheten og livet – også når veien blir smal og korsene tunge å bære.

Det andre gjelder hans åpenhet for kontemplative praksiser som ligner østlig meditasjon, der man søker å tømme sinnet. Her er vi på en farlig vei. Bønn i bibelsk forstand handler ikke om å åpne seg for det uvisse, men om å vende seg konkret til den levende Gud som har åpenbart seg i sitt Ord. Det er et fellesskap med Den Treenige Gud – ikke en teknikk vi kan hente fra buddhismen.

Videre aner jeg en viss uklarhet i forhold til Bibelens autoritet. Comer bekrefter at Bibelen er Guds ord, men gir tilsynelatende større vekt til evangeliene enn til Paulus’ brev, og omtaler Skriften mer som «fortellingen vi inviteres inn i» enn som Guds urokkelige sannhet. Det kan høres fint ut, men nedgraderer vi autoriteten til brevene i Det nye testamente, mister vi lett fotfestet fra den læren som er overgitt oss en gang for alle.

Til sist har vi den nylige kontroversen omkring forsoningslæren. Da Comer anbefalte Andrew Rillera sin bok «Lamb of the Free» på Instagram kalte han den først et «knock-out-slag» mot den klassiske læren om at Jesus tok straffen for våre synder i vårt sted (penal substitutionary atonement). Etter sterke reaksjoner modererte han seg, men usikkerheten som ble skapt, henger igjen. Betydningen av Jesu død på korset kan ikke tolkes slik man vil – den er en stedfortredende død under Guds vredes dom over synden.

Comer beklaget heldigvis innlegget og presiserte at han ikke skulle ha omtalt boken slik, og sa at han støtter en form for substitusjonær forsoning, selv om han har innvendinger mot «ekstreme» uttrykk av læren.

Når dette er sagt lytter jeg fortsatt til John Mark Comer. Hans budskap om at kristen tro er en livsstil og ikke bare en intellektuell øvelse er viktig å ta til seg. Som etterfølgere av Jesus er vi lærlinger som tilbringer tid med Ham, blir gjort mer lik Ham og som får leve i ferdiglagte gjerninger. Et forvandlet liv i fellesskap med Mesteren.

Comers tunge vektlegging av praksis fremfor lære kan imidlertid diskuteres og han kan oppleves som utydelig i sentrale spørsmål som synd, dom og rettferdiggjørelse ved tro alene.

Det er derfor avgjørende at vi filtrerer alt – også populære forfattere – gjennom Bibelen som vår eneste autoritet. Spørsmålet er ikke om budskapet føles godt eller treffer tidsånden, men: Kan det jeg leser forsvares ut fra summen av Guds ord?

«Prøv alt, hold fast på det gode», sier Jesus gjennom Paulus (1 Tess 5,21).

Det rådet gjelder også når jeg leser John Mark Comer.