Mange kristne kjenner seg trygge på Gud og på Jesus, men er usikre når det kommer til Den Hellige Ånd. Kanskje virker Ånden uforutsigbar, og vi liker heller å forholde oss til Jesus? Sannheten er at Den Hellige Ånd er en ufattelig god gave.
Bibelen sier at Ånden som en hovedregel tar bolig i oss i dåpen (1 Kor 12,13). Likevel viser Skriften at dette ikke alltid følger en fast formel. Kornelius og hans hus ble fylt med Den Hellige Ånd før de ble døpt (Apg 10,44–48).
Også i luthersk tradisjon lærer vi at frelse ikke skjer automatisk ved selve dåpshandlingen, men ved troen og nåden alene. Samtidig understrekes det nære samspillet mellom dåp og frelse (Tit 3,5; Rom 6,4; Kol 2,12). På den ene siden er det «den som tror og blir døpt» som «skal bli frelst», men det er på samme tid «den som ikke tror» som «skal bli fordømt» (Mark 16,16).
Dåpen er et nådemiddel der nåden gis gjennom vannet forent med Ordet (Ef 5,26). Det er altså frelse i dåpen, men denne frelsen kan forkastes og Luther presiserte derfor det personlige ansvaret: «ex opere operantis fidei» – den troende åpner gaven.
Å bli fylt med Den Hellige Ånd er heller ikke noe som bare skjer én gang i dåpen og på én bestemt måte. Apostlene ble fylt med Ånden ved flere anledninger (Joh 20,22; Apg 2,4; 4,31). Også vi er kalt til å leve i en stadig åndsfylde – ikke ved eget strev og anstrengelser, men ved Guds kraft. I Efeserbrevet oppfordres de troende til stadig å «bli fylt av Ånden» (Ef 5,18), selv om de allerede hadde fått Ånden som pant (Ef 1,13). Dette peker på et livslangt behov.
Hvordan skjer dette? Bibelen viser oss forskjellige måter: dåpens nådemiddel (1 Kor 12,13), ved at Ordet forkynnes (Apg 10,44), gjennom bønnen (Apg 4,31), og ved håndspåleggelse (Apg 8,17; 19,6). Jesus selv sier at vår himmelske Far gjerne gir Den Hellige Ånd til dem som ber Ham (Luk 11,13).
I noen sammenhenger kalles den første opplevelsen av Åndens fylde for «åndsdåp» (Matt 3,11). I luthersk sammenheng brukes ofte heller begrepet «å bli fylt av Den Hellige Ånd». Uansett hvilket språk vi bruker, peker erfaringen mot det samme: en dypere overgivelse til Gud og en kraft til å leve det kristne livet i frimodighet og kjærlighet. Slik som f.eks. Hans Nielsen Hauge fikk oppleve da han jobbet på åkeren mens han sang en salme og ble fylt med Den Hellige Ånd. Dette som Jesus lovte da han sa at vi skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over oss, og vi skal være hans vitner (Apg 1,8).
Det finnes mange myter om Ånden. Noen tror at å tale i tunger er selve beviset på Åndens nærvær, eller at det å bli fylt av Den Hellige Ånd ikke kan skje på en mer stillferdig måte. Men Bibelen er tydelig: ikke alle åndsfylte kristne taler i tunger (1 Kor 12,30), og Åndens virkninger er mangfoldige. I Apg 19,6 ser vi at tungetale og profeti kan følge åndsfylden, men det er Den Hellige Ånd som bestemmer hvem som får hvilken gave (1 Kor 12,11). Noen får gaver til helbredelse, andre til visdom, til å hjelpe, til ledelse eller barmhjertighet. Det som er likt, er at alle som har Den Hellige Ånd har fått minst én nådegave til å tjene andre med (1 Pet 4,10; 1 Kor 7,7).
Det viktigste tegnet på Åndens nærvær er ikke de mest spektakulære manifestasjonene, men kjærlighetens frukt (Gal 5,22). Den som lever nær Den Hellige Ånd vil stadig vokse i Kristus-likhet og bære med seg fred, godhet og trofasthet i hverdagen. Ånden gir også kraft: kraft til å be, kraft til å vitne, kraft til å stå fast i motgang og kraft til å hvile i Guds nåde.
Så Den Hellige Ånd er ikke en åndelig luksus for spesielt interesserte. Han er selve livspusten i det kristne livet. Om vi kjenner på tomhet, frykt eller tretthet i troen så kan vi få be Faderen om Den Hellige Ånd.
Vi kan få stille oss i en posisjon der vi blir fylt: ved Ordet, i nattverden, i bønnen, lovprisningen.
For Gud har ikke gitt oss en ånd som gjør motløs, men en Ånd som gir kraft, kjærlighet og selvbeherskelse (2 Tim 1,7).
Guds rikes mysterier 