Hvor er kirkesamfunnet vårt på vei?

(Dette innlegget ble sendt inn til Frikirkens magasin Veien 08.11.2023, men ble avvist av redaktøren).

Det er godt å kunne kjenne på at vi i Frikirken er sammen om oppdraget. Sammen om å forkynne «omvendelse og syndenes forlatelse», slik som Jesus formulerte det i Luk 24,47. Vi har et fantastisk budskap! Evangeliet har kraft til å bryte alle slags lenker og sette mennesker fri fra synd, skyld og skam. Der hvor Jesus er der er det også helbredelse! Der hvor Den Hellige Ånd får rom der utbres Guds rikes nærvær, tankesett, verdier og kraft!

Evangeliet er med andre ord gode nyheter inn i enhver livssituasjon. Også for dem blant oss som kjenner på homofile følelser! Pastor, forfatter og apologet Sam Allberry karakteriserer seg selv som «en som opplever likekjønnet tiltrekning». Han har imidlertid valgt å følge Jesus og lever dermed som singel. Han skriver:

«Vi må forklare at den eneste riktige livsstilen for de som ekteskapet ikke er aktuelt for, er et seksuelt avholdende liv som enslig, men vi må også løfte fram det vakre bildet av at hele Guds folk – både gifte og enslige – er lovet bort til én ektemann, Kristus (2 Kor 11,2), at den som holder seg til Kristus, blir én ånd med ham (1 Kor 6,17), og at dette er den grunnleggende virkeligheten for alle troende.» (Allberry. Liker ikke Gud homofile? Side 66).

Ekteskapet presenteres i Bibelen som grunnlagt på et forpliktende løfte om livslangt samliv mellom én mann og én kvinne (1 Mos 2,24; Matt 19,5; Ef 5,31). Fordi dette både er den mest forpliktende og intime av menneskelige relasjoner, er den også den nærmeste parallellen vi har til forholdet mellom Jesus og kirken (Ef 5,31-32). Samtidig vet vi at både Paulus og Jesus levde som ugifte og sølibatet er på ingen måte noen nedvurdert livsstil i Skriften.

Jesus er den eneste som kan tilfredsstille våre dypeste behov. Han er livet, Han er Sannheten og Han er den eneste Veien. Det finnes ikke et eneste menneske eller noe annet av det skapte det er verdt å bytte bort Jesus Kristus med. Vi kristne har likevel lett for å sette enten oss selv eller andre mennesker høyere enn Ham. Kanskje er det til og med større fare for oss som er gift og har barn å elske et annet menneske høyere enn vi elsker Jesus?

Jesus sier:

«Om noen kommer til meg, og ikke hater sin far og sin mor og kone og sine barn og brødre og søstre, ja også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel.

Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel» (Luk 14,26-27).

Dette kan oppleves som harde ord fra Jesus, og han utfordrer oss tydelig på hvor lojaliteten vår ligger. For hva er det egentlig som får oss til å ville omskrive eller bortforklare Guds klare ord om likekjønnet samliv? Er det tidsånden og det kulturelle presset som får oss til å kalle det Bibelen sier er synd – for kjærlighet? Dersom all visdom, kunnskap og godhets kilder tilhører Gud, bør vi ikke da som troende lytte til Ham?

I Frikirken har imidlertid det massive ytre presset fra en ikke-kristen kultur begynt å gjøre seg gjeldende langt inn i menighetene. Det har sneket seg inn i menighetsrådene, eldsterådene og inntil nylig også helt opp til nestlederstolen i kirkesamfunnet vårt. Mange er usikre på hva de skal tro og andre klarer ikke lenger å skjelne mellom synd og kjærlighet.

Ifølge mine kilder har nærmest halvparten av de eldste i Østre presbyterium et liberalt syn på ekteskapet. Det er dystre tall! Ellers er det godt kjent for de fleste at Kraftverket menighet ønsker seg bort fra et bibelsk ekteskapssyn og er en plogspiss i så måte. Hovedpastor i Fredrikstad Frikirke har også vært sentral og videre ser det eksempelvis ut som delegatene fra Stavern Frikirke i all hovedsak er liberale. I mange frikirkemenigheter i Østre er eldsterådene delt på midten, eller pastor står i et mindretall overfor eget eldsteråd.

Pastor i Oslo storbymenighet og tidligere nestleder i synoden, har uttalt at hun «er svært urolig for at vi kan ha tatt feil» når det kommer til likekjønnet samliv. Hun skriver: «Disse to periodene har jeg i synodestyret og blant tilsynsmennene stått alene i ønsket om at kirkesamfunnet vårt skal anerkjenne kjærlighet mellom to av samme kjønn selv om vi ikke vier likekjønnede par».  

Jeg er overbevist om at alle tilsynsmennene og hele synodestyret er opptatt av å anerkjenne kjærlighet mellom mennesker, enten det gjelder kjærlighet mellom to av samme kjønn eller på tvers av kjønnene. Utsagnet må derfor innebære et ønske om å anerkjenne seksuelt samliv mellom to av samme kjønn. Likevel frontes hun som seminarholder under Videre 24, lederkonferansen vår i februar.

Pastor i Treungen Frikyrkje er påtroppende presbyterie-formann i Østre, og blir dermed den nye tilsynsmannens arbeidsgiver. Hun gir i sine uttalelser til Veien et tydelig inntrykk av å være åpen for at den nye ekteskapslæren ikke trenger å være kirkesplittende vranglære. Valgkomiteens leder, og tidligere synodeformann (1999-2014) Arnfinn Løyning, sa i forbindelse med valget at «kirken er så mye mer enn én sak», og den valgbare kandidaten hadde derfor ikke blitt spurt om «spesifikke saker» (se Magasinet Veien, NR. 3 – 2023). Spørsmålet om homofilt samliv er imidlertid ikke bare «én sak», men berører direkte den grunnleggende lutherske evangelieforståelsen av synd og nåde, lov og evangelium, omvendelse og frelse.

I Kristiansand Frikirke innsatte man relativt nylig en eldste som ikke deler Frikirkens ekteskapssyn. Eldsterådsformann i Kristiansand uttalte til Veien at dette bare gjorde vedkommende enda mer kvalifisert til å sitte i eldsterådet. Leder i eldsterådet sier videre: «i tillegg til å besitte mange utmerkede egenskaper, har han et syn som ligner på Kjetil Gilberg sitt. Det ser vi som noe veldig fint, for da har vi et fornuftig menneske i eldsterådet å samtale med om dette, med innestemme. Vi har tatt imot signalene fra synoden og internt i menigheten på alvor, om at her må vi snakke sammen» (Veien NR 1 – 2022).

Denne forvirringen, primært med tanke på signaler fra synodemøtet, mener jeg at verken eldsterådsleder eller øvrig eldsteråd i Kristiansand skal lastes for, men er et resultat av manglende tydelighet fra synodestyre og tilsynsmenn.

Uavhengig redaktør i Veien, Anne-Kristine B. Wiecek, skrev for øvrig i lederartikkelen i samme utgave at «Kristiansands tilnærming håper vi kan bli til eksempel for flere.»

(Kommentar: etter jeg skrev dette innlegget er jeg blitt gjort oppmerksom på at den aktuelle eldsten i ettertid har trådt ut av eldstetjenesten).

I Vestre er det til min kunnskap kun to menigheter der spørsmålet om likekjønnet samliv er en utfordring. Min egen nabomenighet Sandnes Frikirke står midt i en alvorlig situasjon der den ene av de to eldstene tydelig har frontet et liberalt syn. Dette standpunktet har vedvart helt siden det digitale synodemøtet i 2021, men likevel virker det til at vedkommende fortsatt er menighetens delegat til Synoden, og har i tillegg fått en plass i redaksjonsrådet til magasinet Veien.

I Søndre har jeg liten oversikt utenom nevnte sak i Kristiansand. I Nordre står man til oppmuntring godt imot presset. Omkring 11 av menighetene holder til og med fortsatt fast på tjenestedelingsprinsippet tross både indre og ytre press om å åpne opp for kvinnelige eldste.

Likevel virker det til å murre – også i Nordre – når det gjelder spørsmålet om likekjønnet samliv. Nåværende pastor Torbjørn Nordvoll i Levanger Frikirke har i en kommentar til artikkelen «Læren står fast og samtalen fortsetter», skrevet på den åpne facebook-gruppen FriSnakk onsdag 26.04.2023:

«når en i tillegg til å mene å ha fasiten, vet at dialog strengt tatt bare er et høflig møte der en presenterer sitt syn, håndhilser og går hver til sitt, er det ikke mye håp i ‘Dialogen.’ Det vi trenger er å sammen gå i nærkamp med tekstene i NT og tolke de på nytt i lys av vår tid, ikke i lys av fortiden, som vi strengt tatt har gjort fram til nå. Å stadig gjenta, og slå fast at læren står fast, gir ikke meg mye mening […] ble også sagt under stemmerettsdebatten og tidlig i ordinasjonssaken!»

Torbjørn Nordvoll, pastor Levanger Frikirke

Et illustrerende bilde på hvordan ledelsen håndterer den alvorlige situasjonen i kirkesamfunnet er dialogmøtet om likekjønnet samliv som ble arrangert denne helgen. Selv valgte jeg å takke nei til invitasjonen da forutsetningene for samtalen ikke virket til å være Frikirkens vedtatte lære. Som agenda for dialogmøtet var det listet opp flere mål, men vårt grunnleggende fundament «Skriften alene» var fullstendig fraværende blant mål-punktene. Planen for denne dialogsamlingen med omkring 60 inviterte representanter fra hele landet var som følger:

• Mulighet til å forstå hverandres utgangspunkt, tenkning og følelser.
• Mulighet til å stille spørsmål og gi uttrykk for usikkerhet
• Hjelp til respektfull meningsbrytning
• Relasjonsbygging på tvers av synspunkter
• At deltakerne tar med seg lærdom og erfaring ut i kirkesamfunnet
• Arbeid med å utvikle et respektfullt språk som kan legge grunnlag for at vi kan nå dypere inn i kjernen av uenigheten

Det er forbausende og foruroligende å observere hvordan vår øverste ledelse på denne måten bryter med prinsippene fra Gud i Rom 16,17-18, 2 Tess 3,6, Tit 3,10-11 og 2 Joh 9-11. I stedet gis det læremessig amnesti til dem som ønsker å forkaste vår syndsforståelse og som dermed fronter et annet evangelium (Gal 1,8-9). Ord som «dialog», «skråsikkerhet», «snakke med innestemme», «lavmælt samtale» o.l. brukes som brekkstang og er en del av surdeigen som brer om seg.

Det er også verdt å merke seg at det i synoderådets avstemning om det nylige vedtaket til helhetlig samlivsteologi var to pastorer som sammen fremmet et svært liberalt forslag. Hovedpastor i Oslo Vestre Frikirke samt pastor i Treungen Frikyrkje. (Synoderådet fungerer som Synodens eldsteråd).

Hvor er vi egentlig på vei som kirkesamfunn? Hvor er ledelsen og hvor blir det av tydeligheten som er etterlyst så lenge? Hvor er frimodigheten på evangeliets vegne? Vi trenger sårt en tilsynsmann som kan stå i front og lede an!

Vi må ikke bare være «ordets hørere» (Jak 1,22) i form av å utarbeide og behandle gode utredninger. Det er flott at vi fortsetter å stadfeste vår lære, men vi må også ta konsekvensene av den i form av praktisk tilsynsutøvelse lokalt, regionalt og nasjonalt. Spesielt i Østre presbyterium har ikke tilsynet fungert godt nok – og den kirkesplittende vranglæren har fått stort fotfeste.

Å forsøke å holde kirkesamfunnet vårt samlet gjennom dialog på tross av ulik evangelieforståelse er beviselig en umulig spagat. Det er evangeliet om omvendelse og syndenes forlatelse som er Guds kraft til frelse. Det er evangeliet som er vårt eneste grunnlag for sann kristen enhet.

Jesus kaller oss alle til å ta opp våre kors og følge Ham. Selv om dette kan koste oss dyrt, selv om vi kan være redde for å bli misforstått, eller vi kan ha vondt for å akseptere enkelte sannheter, så trenger vi like fullt å bøye oss for vår Herre. Som Sam Allberry formulerer det:

«Denne læren kan være tung å fordøye. Da jeg først ble en kristen og begynte å forstå hva Jesus sa om disse tingene, måtte jeg innse noe ganske alvorlig: Gitt det Jesus sier om seksualitet, ville det ikke være rett av meg å utforske den likekjønnede tiltrekningen min. Selv om Jesus ikke har nevnt likekjønnede forhold, gir ikke det Han sier rom for dem. Det å følge Jesus ville for meg bety å si nei til det seksuelle begjæret.

Og det er derfor jeg stadig vekk må vende tilbake til der vi startet – […] Jeg tror at han er min skaper, den som ikke bare lagde meg, men som også fikk ideen til meg i utgangspunktet. Han fant meg opp! Han vet mye, mye bedre enn meg hvordan jeg burde leve. Han kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv, og han elsker meg mer enn jeg elsker meg selv – nok til å kode seg selv i menneskelig DNA, leve i denne ødelagte verden og utsette seg for det verste av menneskelig lidelse og smerte. Jeg ville vært en idiot om jeg ikke fulgte ham, også på dette området av livet, til tross for det han har å si om det. Han døde for meg og sto opp igjen» (Allberry. Liker ikke Gud homofile? Side 28).

Gud kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv! Han har designet oss og vet hva som er til det beste for oss mennesker. I Bibelen viser Han oss svært tydelig at den eneste rammen for seksuelt samliv er ekteskapet mellom mann og kvinne. Like fullt er evangeliet gode nyheter uansett livssituasjon og sivil status.

Hos oss i Randaberg Frikirke henger det et banner i møtesalen med ordene fra Salme 136,1a:

«Pris Herren, for Han er god.»

Stoler du på at Gud er god?

Stoler vi på at grensene han har satt for seksuallivet er gode?

Stoler du på ordene Hans?

Stoler du på Ham?

Jesus sier:

«Om noen elsker meg, da holder han fast på mitt ord» (Joh 14,23).

Måtte Gud ved sin Ånd vekke, fornye, helliggjøre og bevare kirkesamfunnet vårt!

Øyvind Døvik, pastor Randaberg Frikirke og cand.theol.