Et forsvar for verbalinspirasjon

Øyvind Døvik, Cand. theol. og pastor Randaberg Frikirke.

Verbalinspirasjon betyr ganske enkelt «ord-innblåsing». Tanken er at Gud har drevet de bibelske forfatterne til å skrive ned sitt eget ord ved Den Hellige Ånd (Matt 22,43; 2 Tim 3,16; 2 Pet 1,20-21. 3,15b-16), og det på en slik måte at hver eneste bok og hvert eneste ord i Bibelen regnes som Guds egne ord.

Den kjente kirkefaderen Augustin (354-430 e.Kr.) sa i sin tid:

«Jeg har lært å gi respekt og ære kun til Skriftens kanoniske bøker: av kun disse alene tror jeg fullt og fast at forfatterne var helt frie fra feil. […] Dersom vi er rådville på grunn av en tilsynelatende selvmotsigelse i Skriften, så er det ikke tillatt å si at forfatteren av boken har gjort en feil: men enten er manuskriptet mangelfullt, eller så er oversettelsen feil, eller så har du misforstått» (Geisler og Roach, Defending Inerrancy. 18. Min oversettelse).

Flere har imidlertid forsøkt å påstå at tanken om verbalinspirasjon – Bibelen som Guds ord helt ned på et ordnivå – er en relativt ny oppfinnelse i kirkehistorien. For meg ser det imidlertid ut til at ufeilbarlighetslæren svært lenge var et majoritetssyn i kristenheten. Så langt jeg kan se tenkte både nevnte Augustin, samt Klemens av Roma (ca. 96 e.Kr.), Justin Martyr (d. ca. 165 e.Kr.), Klemens av Aleksandria (ca. 195 e.Kr.), Ireneus (125-203 e.Kr.) og Gregor av Nyssa (ca. 335-394 e.Kr.) at Bibelens ord er Den Hellige Ånds ord og dermed uten feil. Atenagoras (ca. 175 e.Kr.) brukte følgende bilde om skriveprosessen: Ånden talte gjennom forfatterne, akkurat som en fløytespiller blåser inn i en fløyte.

Jesu kjente preken i Matt 5-7 er en fullskala konfrontasjon med dem som hadde misforstått, misrepresentert og mistolket Guds ord. Jesus tok et kraftig oppgjør med feiltolkning, men ikke en eneste gang ser vi snev av at integriteten til Tanakh/Det gamle testamentet (Loven, Profetene, Skriftene), ble stilt spørsmålstegn ved. Det er ingen tegn i evangeliene på at Jesus mente Det gamle testamentet inneholdt feil.

Da Jesus tilsynelatende brøt sabbatsbudet i Mark 2,24 var det i realiteten ikke Guds bud Jesus brøt med, men med fariseernes feiltolking av budet. Jesus (som fullt ut Gud og fullt ut menneske) oppfylte loven helt ned til minste bokstav (Matt 5,17-19). At Guds Sønn ikke skulle ha kontroll på hva Treenigheten mener med «arbeid» i det fjerde bud (2 Mos 20,10) stiller jeg meg derfor heller tvilende til.

Jesus omtalte gammeltestamentlige personer som Abel, Noah, Abraham, Lot, Isak, Jakob, Moses, David, Salomo, Elia og Sakarja (Matt 11,14; 12,42; 17,3; 22.32; 23,35; 24,37; Mark 2,25; Luk 17,28-30; Joh 3,14) som ekte historiske personer. Jesus beskrev hendelser som dommen over Sodoma og Gomorra, den globale miljøkatastrofen på Noahs tid, Jona som ble slukt av en stor fisk, mirakelet med Manna fra himmelen, Moses som løftet opp kobberslangen i ørkenen og David som spiste skuebrødene i Guds hus (Matt 12,40-41; Mark 2,25-26; Luk 17,26-32; Joh 3,14. 6,32) – alt dette beskrev Jesus som faktisk og sann historievitenskap.

Ellers er det en misforståelse at verbalinspirasjon skulle være ensbetydende med et rent diktat der mennesket er satt helt ut av spill. Det finnes riktig nok diktat fra Gud i Bibelen, slik som de ti bud (5 Mos 9,10), men i all hovedsak ser vi at de bibelske forfatterne brukte både sitt intellekt, sitt ordforråd, samt at de gjorde undersøkelser i forbindelse med skrivearbeidet (Luk 1,1-4).

På samme måte som Jesus er fullt ut Gud og fullt ut menneske, finner vi også at Bibelen er fullt ut Guds ord og fullt ut menneskelige ord. Her ligger mysteriet både i Jesu natur og i Skriftens natur. Der hvor teologien forsøker å frikoble Guds-ordet fra menneske-ordet i tekstene bærer det derfor galt av sted.

Så kanskje hadde de gamle lutheranerne rett? Inspirasjonen/innblåsingen av Bibelens sekstiseks bøker går ikke bare på person eller sak. De bibelske skriftene ble til gjennom en tredelt prosess:

  1. Tilsyndelse til å skrive (impulsus ad scribendum)
  2. Inngivelse av sak (suggestio rerorum)
  3. Inngivelse av ord (suggestio verborum)

Og dette var ingen ny oppfinnelse som kom med den lutherske ortodoksien, men var en vanlig oppfatning også i jødedommen på Jesu tid. Verken Jesus eller apostlene gikk imot en slik forståelse av Guds ord.

Skal vi tro Bibelens bøker er det altså Den Hellige Ånd som er Bibelens egentlige «opphavsmann» og «forfatter». Bibelen er med andre ord resultatet av et under/mirakel. Forskningens og teologistudienes hovedvekt på «historisk-kritisk metode» kan derfor over tid nærmest umerkelig lede både professorer og studenter bort fra Bibelens eget bibelsyn, og i verste fall bort fra Bibelens Gud.

Guds ord definerer seg selv – og annerledes kan det heller ikke være – for det finnes ingen høyere autoritet enn Bibelen som vi kan vurdere Bibelen ut ifra.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: