Jeg vokste opp i en kristen familie og husker godt en episode som gjorde sterkt inntrykk på meg. Far som ved leggetid snakket om hvor viktig det er å gå i kirken, og at det var ekstra viktig når man var så gammel som han. Han var kanskje rundt 40 år på det tidspunktet, bare noen få år eldre enn jeg er nå. Disse enkle ordene om viktigheten av kirke bidro til at jeg utover ungdomstiden og helt frem til i dag har prioritert det kristne fellesskapet.
Bibelen sier: «Lær den unge den veien han skal gå! Så viker han ikke fra den når han blir gammel.» Ordspr 22,6.
Det er ikke menigheten, skolen eller kona som har hovedansvaret for barnas trosopplæring. Det ansvaret ligger på oss fedre. «Dere fedre (gresk: pateres): vekk ikke sinne og trass hos barna deres, men gi dem omsorg, så de får en oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje.» (Ef 6,4).
I vår kultur har mange menn imidlertid trukket seg tilbake, både i hjemmet og i menigheten. Tros-samtaler og viktige avgjørelser som har med barna å gjøre overlates ofte til mor alene. Undersøkelser fra Barna Group viser at barn oftere spør mor om tro, mens far blir spurt om penger eller politikk. Hvorfor er det slik? Har vi fedre sluttet å ta ansvar helt fra barna er små?
Tilbaketrekningen skjer også i menighetene. En rapport fra Church of England viser at bare ti år etter at kirken åpnet for kvinnelige prester i 1994, ble flere kvinner enn menn ordinert. I samme periode gikk andelen mannlige kirkegjengere markant ned – fra 45 % til 37 %. Også i USA ser vi en tydelig trend: liberale kirkesamfunn får ofte en skjev kjønnsbalanse, mens mer bibeltro menigheter har langt bedre balanse mellom kvinner og menn.
Når Guds ord kaller menn til lederskap i hjem og menighet (Ef 5,23; 1 Tim 3,2), er det ikke et kall til makt – men til kjærlighet. «Elsk deres koner, slik som Kristus elsket kirken og gav seg selv for den» (Ef 5,25). Det er selve malen. Å lede er å gi seg selv for andre. Det er å sette kona foran karriere, barna foran hobbyene. Det er å åpne Bibelen i stua, og å la barna se en far som ber sammen med dem og som tar ansvar i lokalmenigheten.
Det finnes solide publiserte data som påviser en sterk fars-effekt på barns fremtidige kirkegang. En sveitsisk familiebefolkningsundersøkelse (Haug & Warner, Council of Europe, 2000) viser at når far går regelmessig i kirken og mor ikke gjør det, blir 44,2% av barna senere regelmessige kirkegjengere. Når mor går regelmessig, men ikke far er tallet bare 1,5%. Forskningen er ikke universelt gjeldende, men bekrefter det vi også ser i Guds ord: fars tro og engasjement setter dype spor. Når menn leder med kjærlighet og er til stede for barna, blir det en velsignelse som kan prege generasjoner.
Alle menn er kalt til ansvar – til å lede, beskytte og forsørge med ydmykhet og trofasthet.
Men nøkkelen ligger ikke i vår styrke. Den ligger i Guds nåde, i kraften fra Den Hellige Ånd, i daglig bønn og Guds ord som former oss.
Et lederskap som bygger opp familien og gir liv til menigheten, vokser ikke frem ved makt – men på kne, i avhengighet av Gud.
«Han bød våre fedre å kunngjøre for sine barn […] så de skulle sette sitt håp til Gud» – Sal 78,5-7.
Kilder:
- Barna Group (2019). Households of Faith.
- Christian Smith (1998). American Evangelicalism: Embattled and Thriving. Chicago: University of Chicago Press.
- Church of England (2024). Celebrating 30 Years of Women’s Ordination.
- Conway, Spruyt & Coutinho (2023). Sociological Forum.
- David Murrow (2011). Why Men Hate Going to Church. Nashville: Thomas Nelson.
- Haug, W. & Warner, P. (2000). The Demographic Characteristics of National Minorities in Certain European States. Strasbourg: Council of Europe.
- Lori Baker-Sperry (2001). Sociological Focus.
- Norsk Bibel 88/07.
- Rodney Stark & Roger Finke (2000). Acts of Faith. Berkeley: University of California Press.
Guds rikes mysterier 