Hvor er gnisten?

For å holde fyr i ovnen er vi nødt til å fylle jevnlig på med ved sånn at flammen holder seg levende.

Sånn er det også i kristenlivet. Uten et regelmessig bønneliv og uten at vi fyller på med Guds Ord forsvinner kraften og nærværet – sakte men sikkert.

Og kanskje er det derfor vi tillater at det skjer. Vi tilpasser oss. Litt etter litt. I stedet for å spørre Jesus når og hvorfor kraften i kristenlivet er blitt mindre – hvorfor likegyldigheten øker, så slår vi oss til ro med at det sikkert er normalt med tanke på livsfasen vi befinner oss i.

Slik kan det hvertfall ende opp for meg noen ganger.

Tidlig i desember i fjor opplevde jeg imidlertid på en bønne- og lovsangskveld at Jesus la på godt med ved igjen. Hans nærvær var der på nytt. Slik jeg har kjent så mange ganger før. Ikke at Han var borte noen gang. Eller at jeg var borte fra Ham. Vil heller beskrive det som at jeg var sammen med Han i en lengre periode uten helt å være til stede selv. Av en eller annen grunn hadde jeg i en periode hatt lave forventninger til hva Han kunne finne på å gjøre.

Sånn kan det dessverre være i relasjonene våre til tider. Vi bruker tid sammen, men hodet er et annet sted. På jobb, den neste syden-turen, i et eller annet som trengs å fikses, klesvasken en burde ha satt igang.

Også går vi glipp av Ham som gir alle ting liv og mening. Han som vil lede oss inn i et liv i tro og tillit til Ham – fremfor til vår egen menneskelige visdom og dømmekraft.

«Følg meg!» sa Jesus.

Det må ha vært en usedvanlig mildhet ispedd en god dose trygg autoritet som gjorde at disiplene slapp alt det de hadde i hendene for å bli Jesus sine lærlinger på fulltid.

Jeg tror Jesu stemme tente et håp i dem. En gnist av eventyrlyst som ga mot til å endre hele livsstilen.

Gud har kanskje ikke en vidunderlig plan for livet ditt – her nede – kanskje blir det mer smerte enn helbredelse?

Samtidig er det ofte der avhengigheten til Jesus blomstrer sterkest. En avhengighet som gjør oss oppmerksom på og var for den realiteten Jesus pekte på da han sa at han «vil være med oss alle dager inntil verdens ende».

Tørketider oppstår fordi vannet uteblir.

Som disipler av Jesus har vi imidlertid tilgang på «levende vann» 24/7. Gud er alltid nær, så spørsmålet er: er du og jeg til stede i relasjonen på en slik måte at vi faktisk lytter når Han snakker til oss?