Til fedre i kristen-norge

Har du familie og barn er det vårt Gud-gitte ansvar som menn å lede an i disippelgjøringen – både i hjemmet og i menigheten. Gud ber oss til og med om å gå foran og «styre vårt hus godt» (1 Tim 3,4). Det er med andre ord vi menn som er kalt av Gud til å være «daglig leder» i Familien AS. Det betyr imidlertid ikke at vi trenger å ha kontroll på alt, men at alt i hjemmet like fullt er vårt ansvar. Og når Bibelen snakker om ekteskapet så er det med forståelsen av at det verken er et demokrati (ikke nok stemmer for å få flertall) eller et diktatur (for begge har en stemme).

Samtidig som mor og far begge har et felles ansvar og begge er uunnværlige i familien, er det oss fedre som er pålagt det åndelige (hoved)ansvaret for barna våre. Vi blir i Ef 6,4 bedt om å «oppdra dem med Herrens tukt og formaning», NB 88/07.

Bibelselskapets oversettelse fra 2011 oversetter «pateres», fra πατηερ, pater – feilaktig med «dere foreldre». Men det er altså vi fedre som blir bedt om å oppdra dem med «Herrens tukt». Et uttrykk som innebærer opplæring, disiplin, korreksjon, det som har til sikte å bygge opp karakteren. Mens «formaning» (νουτηεσια) på sin side betyr å legge på minnet, opplæring ved handling, å lære opp ved ord, både gjennom oppmuntringer og eventuelle irettesettelser (Studiebibelen, Bind IV, 1981).

I Guds øyne ser det ut til at Gud regner oss som myndige ved fylte 20 år – først da ser Gud på oss som menn (2 Mos 30,14; 3 Mos 27,3; 4 Mos 1,3.). Innen da skal vi ha lært – og blitt disippelgjort inn i det som er vår rolle som menn. Gud forventer blant annet at vi går foran i å «innprente» Guds Ord, snakke om Guds Ord når vi går tur, når barna legger seg og når de står opp. I tillegg: «skrive Guds Ord på dørstolpene i vårt hus og på våre porter» (5 Mos 6,2.6-9).

Når fedre leder an åndelig i hjemmet viser enkelte rapporter at sannsynligheten for at barna blir værende i kirken også etter endt ungdoms- og studietid – er tjue ganger større – enn hvis mødrene er den øverste åndelige lederen i hjemmet (The Resolution for Men, side 77). Dersom fedre ikke praktiserer kristen tro, men moren er aktiv kristen – vil kun 2 % av disse barna bli faste kirkegjengere, 38% vil gå uregelmessig på gudstjeneste og 60% av barna i disse familiene vil være helt tapt for kirken.  

Det oppsiktsvekkende er at dersom det er motsatt og mødrene ikke praktiserer kristen tro, men fedrene er aktive disipler – da går prosenten av barna som blir aktive kristne opp fra 2% til omkring 40 %! Antall barn som forsvinner helt fra kirken går da ned fra 60% til mellom 34% og 25% (S. Michael Craven. Fathers: Key to their childrens faith).

En studie fra Barna Institute viser på sin side hvor viktig mødres innflytelse over barna er, samtidig som den også viser at mange av oss menn ikke tar ansvaret vårt på alvor når det kommer til å snakke om tro på hjemmebane. Barna har lettere for å be fedrene om penger enn om åndelige råd, og undersøkelsen viser at tenåringene primært ser til mødrene for åndelig ledelse.

En god evangeliseringsmålgruppe vil på denne bakgrunn være menn, for er mannen kristen da kommer ofte hele familien i kirken. Motsatt er det som oftest kun kvinnen som kommer og eventuelt barna så lenge de er små. I den engelske kirken åpnet man for eksempel for sine første kvinnelige prester i 1994, og ti år senere ble flere kvinner enn menn ordinert. I den samme perioden gikk kjønnsfordelingen mellom menn og kvinner blant kirkegjengere fra å ha vært 55% kvinner og 45% menn til 63% kvinner og 37% menn (Henrik Andersson. Hvor er alle mennene).

Om ikke annet er dette ett eksempel på at antall menn som går fast i en menighet kan komme til å gå ned når andelen kvinner i det øverste lederskapet passerer antall menn. Kanskje en av grunnene til at Jesus valgte å strukturere sin kirke med mannlige apostler, mannlige eldste og kvinnelige diakoner – er fordi vi da står bedre rustet til å nå menn med evangeliet? (For bibelsk begrunnelse av hvorfor Jesus ikke åpner opp for kvinnelige eldste og pastorer/prester klikk her).

Men betyr så disse statistikkene at mødrenes innflytelse i hjem og menighet ikke spiller noen rolle så lenge far er en aktiv kristen? Eller at fedre og mødre står i et slags konkurrerende forhold til hverandre? Selvsagt ikke! Vi ser blant annet hvordan Timoteus fikk grundig trosopplæring av moren Eunike og mormoren Lois (2 Tim 1,5). Kvinner taler profetisk til «oppbyggelse, formaning og trøst» (1 Kor 14,3; 11,5), evangeliserer (Joh 4,39), har lærergave (Tit 2,4-5), er diakoner (Rom 16,1; 1 Tim 3,11) og jeg tror personlig at Junia i Rom 16,7 var apostel i betydningen utsending/misjonær (Junia sin rolle er imidlertid sterkt omdiskutert).

Men selv om Bibelen lærer tjenestedeling mellom menn og kvinner i menighet og ekteskap er det helt naturlig at både menn og kvinner bruker sine nådegaver på søndagsskolen, på møtene, i husgruppene osv. Samtidig som det også her er de eldste som har et tilsynsansvar for lære og innhold – på tilsvarende vis som det er vi ektemenn som har hovedansvaret for trosopplæringen og ledelsen i hjemmet.

Verken Jesus eller apostlene gjorde noen endringer med tanke på husfaren som hjemmets leder. Paulus betrakter menigheten som en stor familie og ser også menighetens liv gjenspeilet som i et mikrokosmos gjennom det som skjer i familien. Prøvesteinen for om en mann kan få en tjeneste som tilsynsmann/hyrde/eldste (dette er begreper som brukes om én og samme tjeneste i NT, se Apg 20,17.28), er om han som mann «styrer sitt hus godt» (1 Tim 3,4). Det betyr ikke perfeksjon, men gjenspeiler en tanke om at den som skal lede menighetsfamilien også må ha vist seg å ha omsorg for sin egen lille familie. Altså prinsippet om å være tro i det nære før man kan få innflytelse over flere.

Også vil jeg minne om ordene i Ef 5,25. Som ektemenn er vi kalt til å legge livene våre ned for konene våre. Det betyr at familien alltid skal ha førsteprioritet. Kona skal prioriteres foran jobb-karriere, fritidsaktiviteter og kjernefamilie – hver eneste gang! Vi menn skal elske konene våre som vi elsker oss selv (Ef 5,28). Like mye som vi bryr oss om vår egen glede og livskvalitet, skal vi bry oss om det som opptar og interesserer kona, og være til stede i samtalene – både fysisk og mentalt.

Vi ektemenn er kalt til å beskytte, forsørge og lede familiene våre!

For å lykkes i å strekke oss nærmere disse høye mannsidealene er vi helt avhengige av å ha et personlig liv med Gud. Ikke bare på søndager, men hver eneste dag uka gjennom. Gud, ektefelle og barn må være viktigere for oss enn hytta og hobbyene våre!

Nøkkelen er Guds nåde, Guds kraft, et aktivt bønneliv, daglig bibellesning og villighet til å bøye seg for Guds ord.

Et livgivende mannlig lederskap som man med glede kan underordne seg – vokser alltid frem på kne fremfor Gud. «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.» Sak 4,6.

Og for å oppsummere, med sitat fra Thomas Bjerkholt:

«Det er umulig å lese disse delene av Guds Ord uten å konkludere med følgende:

Mannen er gitt et lederansvar for sin familie. Dette skal han utøve i kjærlig omsorg og med vilje til å lede sine barn på den rette veien.»

Bygg Familien, side 79.

Og videre:

«Myke menn, sa hun og ristet litt på hodet. – Er det noen kvinne som egentlig ønsker en myk mann? Jeg synes ikke mykhet gir meg noen gode assosiasjoner. Vi kvinner vil ha snille menn, men ikke myke menn som kan bøyes og tøyes dit vi vil.

Vi vil ha snille og faste menn, sa hun.

Jeg har ikke truffet en eneste kvinne som ikke har dette ønsket. Men hvor finnes dette idealet bedre beskrevet enn i Bibelen? Ingen steder.»

Bygg Familien, side 83.